Her er Drakestedet. Syd-enden av Sør-Amerika sees oppe. Antarktis er hvit. Bildene er satelittfoto tatt på lang avstand.   Slike vil bli vist etter hvert som jeg forteller om plassene. Den gangen vi gikk gjennom stredet, var fordi det var vinter på den sørlige halvkule, og deler av Magellan-stredet var frosset igjen – det var en spesielt kald vinter…. Vi måtte derfor ned i Drakestredet og følge en havstrøm gjennom. Magellan-stredet var den vanlige veien. Vi gikk da i fast ”rute” rundt hele Verden. Vi startet i Melbourne (Australia) – over Stillehavet til sydspissen av Sør-Amerika, gjennom Magellan og opp til Buenos Aires i Argentina. Derfra gikk vi til Durban i Sør-Afrika, så til Lorenzo Marques i Mosambique, og videre derfra til Australia igjen. I Australia gikk vi rundt hele ”øya”, anløp forskjellige steder og losset gass. (LPG).

Jeg var også i Alaska, i byen Nikiski. Bortover til venstre ser vi Alaska. På venstresiden (øst-siden) ser vi øygruppen Aleutene, som går ut i Stillehavet og så opp mot Nordpolen. Nikiski ligger der hvor øygruppen starter – på Alaskas fastland.

Historien videre vil bli skrevet ned litt ”rotete”, fordi alt jeg skriver, hentes fra hukommelsen. Jeg skal prøve å redigere og ordne det etterpå så godt det lar seg gjøre.

Mitt sjømanns-liv begynte egentlig da jeg bare var en liten gutt – i Onkel Hjalmar sin kjeks.

Kjeksen var en tre-roms nordlandsbåt. Onkel Hjalmar tok meg med på sjøen, og så var det gjort. Jeg husker godt da jeg dro min første stor-sei. Da var jeg bare fem år. Liten av vekst og ganske tynn. Vi hadde to par årer, og jeg slet og rodde med de store årene. Det ble jo ikke så effektivt, og Onkel Hjalmar brukte å flire av meg. Det likte jeg dårlig, og rodde i raseri.
Jeg husker da stor-seien satt fast. Det var nifst, jeg trodde selve ”styggemannen” hadde bitt på juksa-kroken. Jeg tviholdt på juksasnøret, gråt og ba om at Onkel Hjalmar skulle komme og hjelpe meg. Men den karen lå i framskotten med armene bak hodet. Og han lo…igjen!!!
Vi var på Sokkas – en fiskebanke mellom Cjælo og Steinnes. Jeg likte ikke at han lo, og ”svor” på at jeg skulle få opp styggemannen. Men da seien kom opp til overflaten, så kom han og hjalp til med kleppen for å få fisken inn i båten. Jeg husker at seien var lengre enn meg. Da vi kom på land, og opp til Øvermyra, sa Onkel Hjalmar at fra nå av skulle jeg slippe å slite med de store årene. Han laget et mindre årepar, som var så lett at jeg kunne bruke dem. Det var da jeg lærte å ro – på ordentlig.
Mange ganger har jeg tenkt at de årene skulle jeg ha hatt som minne. Men som alt annet gammelt ”skrot” så ble de antakelig brukt til opptennings-ved til slutt. Man så ikke verdi av slikt da…….ikke jeg heller.

På folkeskolen gikk jeg annenhver dag – i alle år. Grunnen til dette var at jeg var født like etter krigen. (Sammen med masse andre unger.) Optimismen var stor hos folk, og det samme ble barneflokkene. I Manndalen bygde man så stor skole som mulig, men likevel var den så liten at den rommet bare halvparten av dalens unger …(samtidig.) 
Vi hadde derfor skole annenhver dag. Dette passet meg veldig bra. Onkel Hjalmar og jeg hadde garn i sjøen. (2-netters bruk.) Vi dro garnene annenhver dag – når jeg hadde skolefri. På det meste hadde vi tre garnlenker.
Rettferdig fordelt ble både utgifter og inntekter. Onkel Hjalmar hadde 15 garn. Og da måtte jo også jeg ha 15 garn. Onkel Ludvik hadde fem hampegarn. De fikk jeg. Så kjøpte Pappa 10 nylongarn til meg. Da kunne vi ha tre lenker – ti garn i lenka.
Jeg kunne ha fortalt mye om ”smått og stort” fra den tiden, men det er så mye at da ville det ha blitt en historie for seg selv. En ting må jeg likevel ta med: I begynnelsen hadde jeg bare komager som fottøy når vi var på sjøen. Men vi leverte fisken til bygdas handelsmann – Marinius Dalvik. Da han så at jeg rodde i komager, kom han med nye gummistøvler til meg, og sa at jeg kunne betale dem når vi hadde levert så mye fisk at min ”lott” dekket det støvlene kostet.
Ja, vi leverte fisk og tjente penger……..

Oii – en ting til må jeg fortelle om før jeg går videre: Vi hadde jo Onkel Hjalmar sin kjeks. Først rodde vi, så monterte han mast og seil i båten, med ror akter og ei stang framover som vi brukte til å styre med. Det ble kjempe-moderne da han saget hull i båten midskips og bygde vegger rundt hullet – oppover. Fast i denne veggen monterte han en påhengs-motor. Den var av merke ”Rapp” på 2 hestekrefter. Å du søte tid !! Motvind var ikke lenger noe problem……ja med unntak av når Onkel Hjalmar spyttet snus gale veien….
 Noe senere kom myndighetene inn og forlangte at båten måtte registreres i ”Register over merkepliktige fiskefartøyer”. Jeg var da ikke lenger ”rorskar”, men jeg må fortelle det her likevel: Mange hadde da båter som ble drevet frem med motor, og var med i registeret. Jeg ga en bok til Onkel Hjalmar i gave, - boka het ”Register Over Fiskefartøyer”. Her var Onkel Hjalmar oppført som reder. Jeg husker ikke hva han hadde satt som navn på kjeksen.

 Sjåbakken hadde også båt da. Han var i Øvermyra da jeg kom med gaven. Selvfølgelig var han også interessert i å se på hvordan han var oppført. Han bladde opp – og det virket som om han ble direkte lyn-forbannet. Han sa at registeret var feil. For hans del sto det at reder var Nils Anton Sjåbakken og båtnavnet var ”Gurine”. Sjåbakken sa at hans båt het ”Urine” . Han skulle klage.

Avslutningen på denne del av ”sjømannslivet” kom da jeg var ferdig med Framhaldsskolen. Avdøde Peder Karlsen på Løkvoll gikk i årevis og flirte av at Onkel Hjalmar opplevde at hans ”rorskar” ikke dukket opp til avtalt tid….(noe som ellers aldri forekom…) Peder Karlsen brukte å fortelle at der gikk Hjalmar og ventet – dag etter dag. Og til slutt fikk han et kort - fra England. ”Rorskaren” hadde reist til sjøs.

Til min unnskyldning må jeg fortelle at dette var i ”gamle dager”. Den eneste telefon i dalen var hos Jetta på Samuelsberg. Jeg hadde jo meldt meg som søker på hyrekontoret i Tromsø, og det kom telefonbud om ettermiddagen. Jeg dro ned, og det var å reise tidlig neste morgen. Jeg rakk kun å pakke og sove noen timer før jeg skulle reise. Jeg mønstret på M/S ”Torfinn Jarl”. som dekksgutt.
Men før det, hadde jeg vært på Finnmarka (sei-fiske). Det var om sommeren før jeg var konfirmert. ”Lomstind” het snurperen. Ting som hendte den sommeren er også nok til å fylle en hel bok, så jeg skal bare fortelle litt…. Kåre Egil på Løkvoll var med lenge. Han omkom med ”Jøviktind”, noen år senere.

 Det med ”Jøviktind” er egentlig en tragisk fortelling, så jeg skal fatte meg i litt korthet: 
Kåre og Hans Dalvik var sønner av eieren - Olaf Dalvik. Olaf var om bord i deres hjelpebåt – ”Ole Henrik”. De hadde satt not vest for Sørøya i Finnmark, og dro fangsten inn. Olaf snakket med Kåre, som var skipper på ”Jøviktind”, og sa at han dro inn til Sørvær i forveien og laget middag til dem når de kom inn. Været var fint – men de kom aldri. Det var ikke et spor etter ”Jøviktind”…og ingen har grublet så mye over dette. Det har aldri vært noe samtale-emne. Hvis det finnes noen ”havarikommisjon” for ulykker til sjøs, så har jeg aldri hørt at ”Jøviktind” er blitt nevnt. Her er bilde av Hans Dalvik i lugaren på ”Jøviktind”. Han ble også borte da båten forsvant…

John (Vangen )ble med oss på ”Lomstind” bare ved en tilfeldighet. Vi lå i Sørvær og plutselig ble hele lugaren fylt av kjentfolk. Onkel Peder og John, samt Peder Solberg og Asbjørn – satt i lugaren når jeg våknet opp. De hadde startet med ”Tordis” til Finnmarka for å fiske med juksa. (”Lomstind” var en mye større båt ,vi drev med snurpenot. ) Jeg overtalte John til å mønstre på hos oss når de var ferdig med juksafisket, og noe senere kom han om bord. Vi to hadde en trivelig tid som fiskere. Vi tenkte likedan, og hadde de samme interessene. På hybelhuset i Sørvær bar vi store stabler av gamle fiskekasser opp langs veggen, slik at vi fikk en kamuflert trapp opp til toalettvinduet. Når ”Lomstind” kom opp til Sørvær, brukte jentene å åpne haspene slik at vi kunne lirke opp vinduet og krype inn.
Husmora på hybelhuset var vår verste fiende….. Hun passet på både sent og tidlig, men hun sa også at vi to ikke var så verst…Vi laget ikke bråk og sånt. Nei, det hadde hun helt rett i. Vi to guttene prøvde jo å være så stille som mulig. Bråket startet bestandig når husmora oppdaget oss. Og det var ikke vi som bråket, men husmora !!!

Nå får vi vende tilbake til Onkel Hjalmar og ”rorskaren”. Det som Peder Karlsen brukte å fortelle om, skjedde jo etter at jeg hadde vært fisker på Finnmarka. Som sagt – han ventet og ventet – og fikk så postkort fra England. M/S ”Torfinn Jarl” gikk i fart på norskekysten hvor vi lastet frossenfilet til England, Tyskland og Belgia.

Her er også mye stoff å skrive om – mine opplevelser om bord på ”Torfinn” er veldig mange og jeg husker mye fra den tiden. Det var jo min første tur til sjøs. Men en episode må jeg fortelle om: …… Jeg var jo fremdeles veldig liten for alderen – og veldig usikker. Om bord på ”Torfinn” tok båtsmannen seg spesielt godt av meg. Han sa at han skulle gjøre meg til en skikkelig sjømann. En gang i Hamburg tok han meg med seg opp på Reeperbahn.
Herrefred !! Jeg tror jeg aldri før har vært så forfær, - ikke senere heller. Det jeg så der var direkte rystende. Hele gata nedover var fylt av store butikkvinduer. Men i stede for klær og slikt til utstilling, sto det splitter nakne damer i vinduene !!! (Levende mennesker …) Det var sikkert pene damer, men jeg minnes at det syntes ikke jeg.  Jeg var jo nesten bare ungen ennå. For meg opplevdes de jentene som å være halvfeite gamle kjerringer, som var direkte uappetitlige å se på. Jeg sa det til båtsmann, og han holdt på å le seg fordervet.

Etter at vi hadde gått opp hele Reperbahn, kom vi ut i en vanlig gate. Der tok båtsmann meg med inn på ei sjappe som het ”Lilliput”. Sjappa ble drevet av en nordmann som het Bakke. Båtsmann kjøpte øl, (han kjøpte cola til meg). Vi satt der og pratet med andre norske – alle var så mye eldre enn meg at jeg satt der og holdt meg ganske stille. Plutselig var det en hand på min skulder, og en stemme som sa: ”Neimen hallo Nils Petter”.
Dette var jo midt på natta, så jeg holdt på å få sjokk. Jeg snudde meg rundt, og så en fremmed mann som så på meg. ”Kjenner du ikke meg igjen”, spurte han.   ”Jeg er jo Salamon i Vannet !” Da kjente jeg han igjen, og dere kan vite at jeg ble glad. Det kan jo ikke nektes – hjemlengselen var stor – og her sto en fra Manndalen !
Jeg kjente Salamon godt, fordi avdøde Egil Larsen og jeg hadde vært hos dem på ”Jegerhallen” veldig mye. Vi brukte å gå på ski over elva til Vannet om vinteren. I Manndalen var karene på ”Jegerhallen” kjent for at de var full bestandig. Men her sto Salamon i ei sjapp som fløt over av brennevin – lys edru. Jeg husker at jeg kommenterte det – jeg følte meg trygg på han fordi jeg kjente han så godt. Han bare lo, og sa at det var forskjell på Salamon når han hadde fri, og når han var på arbeid. 

Og det er jo riktig – når sjøfolk er hjemme, skal de ikke på arbeid dagen etter – eller om to dager…..de har fri. Hvis jeg husker det, skal jeg fortelle senere om den ”kustus” som ble praktisert i sammenheng med alkohol. Klarte man ikke å tørne til edru på vakt, så var det ”rett hjem” !!!! Som personalansvarlig offiser på supertanker har jeg ordnet billett til  folk hjem -  fra Australia. Og de måtte betale hjemreisen selv !!! Men selvfølgelig, det var ekstrem-tilfeller. Normalt fikk alle en sjanse til å forbedre seg…… Det gikk som regel bra, en advarsel var nok. Alle visste hva som hendte dersom de ikke skjerpet seg. Vi brukte å snakke om det av og til….vi var jo en gjeng med veldig unge gutter og jenter som som kjørte kjempestore supertankere rundt om i verden og inn og ut av vanskelige havner. Aldri var det menneskelig svikt som forårsaket ulykker. Ulykker forekom, men det var uvær og slike ting som hadde skylden. Jeg skal fortelle om dette senere, hvis jeg fremdeles skriver på denne historien når jeg kommer til slike ting.

Fra tiden om bord i M/S ”Torfinn Jarl” må jeg fortelle at jeg også gikk på skole. Jeg tok Realskolen pr. brevkurs (NKS). Grunnen til at jeg tok realskolen som privatist, var at jeg fikk beskjed av min far om at han ikke hadde penger nok til at jeg kunne søke meg inn på Målselv Statsrealskole – som var eneste realskolen i hele området…..  En matros og jeg delte lugar, men vi gikk ”motsatte” vakter, så han var på vakt når jeg hadde fri. Jeg kunne sitte i fred og ro med mine skolesaker. Onkel Ludvig døde mens jeg var om bord i ”Torfinn Jarl”.

Etter at jeg var avmønstret ”Torfinn”, ble jeg boende hjemme på Soltun til jeg var ferdig med realskolen. Sigmund Larsen var også hjemme, han studerte visst gymnasfag som brevkurs, etter det jeg husker. Og han var til kjempegod hjelp for meg når det var noe jeg ikke forsto. Spesielt husker jeg at matematikk og norsk grammatikk skapte vanskeligheter for meg. Å bøye ord i pluskvampimperfektum (eller hva det nå het) syntes jeg var vanskelig.

I 1965 begynte jeg på sjømannskolen (Tromsø Navigasjonsskole). Jeg husker at det var nesten litt for spennende. Jeg hadde jo da opparbeidet meg nødvendig fartstid, og hadde realskolen. Så betingelsene var oppfylt. Problemet var bare at på den tiden var sjømanns-utdannelse veldig ettertraktet, og det var for lite skoleplasser i forhold til etterspørselen. Da jeg søkte, var jeg en av 52 kandidater – til 23 skoleplasser. Vi fikk beskjed om at opptaksprøvene i norsk, engelsk og matematikk ble avgjort på ”amerikansk” vis, dvs. at de som hadde best resultater fikk plassene. Mesteparten av de som møtte hadde gymnas, så jeg trodde ikke at jeg skulle klare konkurransen. Men jeg ble nr. 16, og fikk plass !!
I august startet skolen, men noe var rive ruskende galt…..synet mitt var ikke som det skulle være. Jeg gikk til legen og sa at jeg var blitt tullete. Jeg fortalte at når jeg gikk gjennom gata, så kunne jeg se at mennesker foran meg delte seg og ble til to, og at den
ene av dem ”hoppet” ut i gata fremfor bilene. Men ingen ble overkjørt. Legen lo godt, og sa at det eneste jeg trengte var tur til øyenlege – for å få briller. Dobbeltsyn var ikke uvanlig når man hadde overanstrengt øynene. Briller fikk jeg, og folk sluttet å dele seg opp….. Jeg måtte slutte på skolen, men fikk beskjed om at siden det var slik, så kunne jeg bare møte opp neste år, og starte på skolen uten ny opptaksprøve.  (Jeg dro til Båtsfjord, og arbeidet som ”slogfunksjonær” på et fiskebruk der den vinteren.) Den vinteren har jeg også minner fra, som kan fylle en hel bok. Men neste høst var jeg tilbake i Tromsø, og startet på min sjømanns-utdannelse. Denne gangen gikk det bra – meget bra. Jeg fikk toppkarakterer i alle fag til eksamen !!

Her er jeg i ”aksjon” på skolens laboratorium – iført briller og strikkakofte. Jeg var veldig glad i denne strikkakofta, som min mamma hadde laget. På senere bilder vil dere kanskje se at jeg står i denne strikkakofta – og andre har dress og slips. 

 Jeg var ferdig på skolen i juni 1967. Papirene var i orden, men jeg var ikke gammel nok til å kunne få hyre som telegrafist. Jeg måtte vente til året etter før jeg fikk sertifikatet.

Til sjøs var sjøen fra gamle dager av et ”manns-samfunn”. Ikke bare her i Norge, men over hele Verden !!!. 
På dekket var benevnelsene Kaptein (Skipper var det vanlige navnet….) neste navn på rangstigen var Styrmann, Telegrafist, Båtsmann, Matros, Lettmatros, Youngmann, og Dekksgutt. Alle benevnelsene var manns-navn. (I alle fall var utgangspunktet at det var mannfolk som skulle ha stillingene. ) 

I maskinen var benevnelsene Maskinsjef (Chief) , Maskinist, Motormann, Smører, og Maskingutt. I tillegg fantes to stillinger for ”sot-engler” – som sorterte under Chiefens kommando: Reparatør og Pumpemann. Ingen ”damer” hadde stilling her.

I Byssa var benevnelsene Stuert, Kokk, Messemann, og Messegutt. Stillingene var i utgangspunktet forutsatt bemannet med mannfolk.

Jeg var Dekksgutt – Youngmann – og Lettmatros til sjøs før jeg mønstret på som Telegrafist. Telegrafister var jo dekks-offiserer, siden vi var uteksaminert fra navigasjons-skole. I nøds-tilfeller gikk jeg bro-vakter dersom en styrmann ble syk……selvfølgelig var det skipperen som var ansvarshavende på slike vakter. Men jeg hadde lært å ta ned sola og stjerner med sekstant……for å finne ut hvor vi var i Verden…… Det var jo ikke vanskelig, for jeg måtte jo likevel plotte inn posisjoner for lavtrykk, og angi på sjøkartene hvor stormsentrene beveget seg – og hvor stor fart de sentrene hadde…. Så jeg kunne da like godt angi hvor vi selv var, og hvor stor fart vi gjorde.
Nå for tiden, med satellitt-navigasjon, er dette ikke lenger aktuelt. Nå vet de nøyaktig hvor de er – ved å se på kart og GPS-angivelse hvor båten ligger i kartet. 
Men telegrafistenes hovedoppgaver om bord var kommunikasjon og sikkerhet, og så var vi en slags ” personalsjef” med ansvar for at folk fikk hyra (lønn). Vi sørget for billett og ordnet så folk kom trygt hjem når avmønstring skjedde langt ute i verden, fikk ordnet med lege og sykehusplass når dette var nødvendig, og mye annet slikt.

 
Jeg husker spesielt godt da kvinnene inntok sjømannslivet. Jeg var til sjøs som Telegrafist…(Radio Offiser..som det het da…) May-Elin var ferdig utdannet Radio Offiser, og kom til sjøs. Hun var min gode venninne fra oppveksten – fra Ravra i Manndalen. Jeg var kjempestolt av henne, for det skulle ganske mye til for å kunne sette seg inn i alle de matematiske og elektroniske ting som man må kunne for å klare å bestå prøven for å kunne ta ansvaret for all sikkerhet om bord i store båter.
Min mamma fortalte på telefon at May var reist ut. Hun sa hvilken båt May var på, og jeg lyttet – og lyttet. I Middelhavet hørte jeg kallesignalet fra hennes båt – hun snakket i morse med Roma Radio. Da de var ferdig, sendte jeg i morse - ”Buora beivi May Elin gås da mænna? ”. Det var lenge stille… og så sendte hun i Q-kode spørsmål om hvem jeg var. Vi gikk over i telefoni, og vi pratet – og pratet –  i….. timesvis Jeg hadde jo vært et år hjemmefra…. Hun hadde så mye å fortelle.
Av natur er jeg jo veldig pratsom av meg, ….men da tidde jeg stille, og bare lyttet.

M/T ”Katarina”, M/T ”Regina”, M/T ”Kristina”, 
M/T ”Sunrana”, M/T ”Evina”, M/T ”Sunclipper”, 
 M/T ”Sagona” , LPG/T ”Nyhavn”.

Fine båtnavn – og fine båter. For det meste seilte jeg med de 7 første båtene i opplistingen. Jeg var ansatt på fast hyre i H.E. Hansen-Tangens rederi, Kristiansand. ”Nyhavn” var eid av Cristian Haalands rederi, Haugesund.
Her var jeg med kun i 9 måneder.

Hyrekontoret i Tromsø brukte jeg kun som tjenestekontor for å få ordnet papirene for hver inn- og utreise. De skaffet aldri båt til meg, jeg gjorde slike avtaler selv. Men det var stor etterspørsel etter sjøfolk på den tiden.. og hyrekontoret kontaktet meg av og til. En spesiell gang må jeg fortelle om: Paulsen på hyrekontoret ringte og skulle ”friste” meg til å reise, - og avbryte ferien. En båt måtte absolutt ha telegrafist – og det straks. Båten lå i Mombasa i Kenya, og kunne ikke gå uten telegrafist. Jeg hadde jo sett den båten før, og sa til Paulsen at det ikke kom på tale – jeg mønstret ikke på det ”sjøl-søkket”. Oi…han ble sint ! Jeg fikk høre at han aldri skulle tilby meg båt. Jeg sa da at det behøvde jeg heller ikke, fordi jeg hadde tilbud på båter nok. Litt senere da jeg mønstret på en båt ut fra Saudi Arabia, lå båten  i  Det Indiske Hav og ropte om hjelp. De hadde fått motorhavari eller noe slikt. (Det gikk bra med alle – båten fikk hjelp….)

Forresten – jeg må fortelle om første gangen jeg mønstret på ”Katarina”. Alskog i Olderdalen jobbet som arbeids-formidler. Jeg ringte til han og ba om billett til Tromsø. Hyrekontoret der ordnet med videre reise. Men Alskog nektet, da han hørte at jeg skulle mønstre på som telegrafist. Han sa at jeg måtte jo ha fartstid til sjøs, realskole og sjømannskole – og få de sertifikat som skulle til for å kunne seile som offiser – og til og med på en stor supertanker ! Videre sa han at han jo kjente meg, og hadde formidlet meg til sjøs som dekksmannskap, men også til Finnmarka på fiskearbeid. Og jeg kunne umulig i tillegg ha rukket å gå både på realskole og sjømannskole, samtidig som jeg hadde gjort alt det andre. Han forklarte at han ville dumme seg ut hvis han bidro til at jeg møtte opp på hyrekontoret uten papirer. 
Jeg sa jo da at jeg hadde de papirer som trengtes, men det trodde han ikke på. Jeg lånte penger hos handelsmann Marinius Dalvik, og reiste til Tromsø likevel. Men Alskog kom og ba meg om unnskyldning for dette to år etterpå. 

På ”Katarina” var jeg til sammen i over 3 år……selvfølgelig avbrutt av ferier hjemme. ”Katarina” var min første båt som telegrafist. Den første turen var jeg ute i 1 ½ år….. Etterpå ble det kortere turer, til slutt gikk jeg på kontrakt hvor jeg hadde full hyre uansett, og var 6 mnd. ute og 6 mnd. hjemme. Det var tider det……… Rederen fikk sparken i rederforbundet, fordi han tilbød oss slike betingelser, men det ga han blaffen i. Han sa at det jo var vi som tjente pengene til han, og at vi tjente så mye penger at han ikke hadde bruk for alt. Vi skulle ha det som han ikke trengte. Rederiet betalte også hjemreiser og utreiser for oss – uten at Staten var med i bildet. Både for myndigheter og rederforbundet var vår reder antakelig som ”hår i suppa”. Det ble sagt at han ødela de generelle arbeidsbetingelsene som var gjeldende. Men det ga han blaffen i…
Arbeidsbetingelser ja – jeg har ofte etterpå forundret meg over utviklingen. Nå er jo utenlandsk arbeidskraft underbetalt ……og hyra er presset for alle. I min tid var slikt ikke engang ”oppfunnet”. Jeg har seilt sammen med alle slags mennesker, fra alle verdens hjørner. Det var aldri snakk om at utlendinger skulle ha dårligere lønn som de norske….. Jeg vet dette, fordi det var jeg som hadde ansvaret for å utbetale hyra til alle. Betingelsen for å få jobb til sjøs var kun at de var flinke sjøfolk…..og kunne sin jobb.
Jeg har seilt sammen med folk som var så mørke at huden nesten hadde blåfarge, og noen var ”gule som safran”, som det heter i en sang.
Kinesere, ja. Jeg var så heldig at jeg ble ”foret” av de samme kina-kokker i mange år. Førstekokken het Tan Kai Teng, og andrekokken het Lim Heng Boon. Førstekokken var gift, og hadde 5 barn. Jeg sendte trekk hver måned til kona hans – hun het
Sua Ah Pong. Kokken fortalte at kona hans gikk der hjemme og ble betraktet som ”rikmanns-frue”. Herreverden…jeg husker ennå den gode maten de laget…….

 

Beklageligvis har jeg ikke så mange ”mimre-bilder” fra sjøen, men noen har jeg. De bruker jeg til å hente fram minner. I tillegg har jeg hodet fullt av bilder fra den tiden, men de bildene kan man jo ikke scanne ned og vise frem her. Ja, forresten – en del av de bildene er ikke egnet til å vises frem heller, så……. Ja, jeg har ikke noe å skamme meg over…. Bare så det er sagt… ( ! )

Her er eksempel på brev som ble sendt hjem til Soltun fra rederiet. De stelte godt med oss, og de stelte godt med de som var hjemme, og kanskje var litt bekymret over hvordan vi hadde det……..Den rederen var en flott arbeidsgiver !  Brevet er jo litt utydelig, men det står at "Katarina" laster i Bandar Mashar (Irak ) og Kharg Island (Iran)  , med lossing i Trieste (Italia). På turen skulle vi anløpe Cape Town (Syd-Afrika) for å få post fra Norge....

                                          
Fremover dekket på M/T "Katarina"  -  i dårlig vær...   Bildene er tatt fra bro-vingen.

Her er ”Katarina” i tørrdokk i Palermo, Sicilia.    Se på mennene i forgrunnen.  Båten er i bakgrunnen, og virker derfor mindre enn den er i virkeligheten. Høyden tilsvarer en ganske vanlig boligblokk….og det bare opp til dekket.   Båten er ca. 250 meter lang, og over 60 meter bred. Dekket kan sammenlignes med to vanlige fotballbaner….Vi brukte sykkel når vi skulle frem på baugen….

Her ligger vi og laster….I Iran - Persiske Gulf.

Radio – og radarantennen over skorsteinen på Katarina.  Det var litt nifst å være
der oppe for å vedlikeholde antennefester og å smøre.

Katarinas reservepropell.

Noen av ”maskingjengen” Pumpemann (til venstre) var en ekte krigsseiler. 

Bilde av noen av guttene om bord. Som dere ser, så var vi ikke ”gamlinger” mange av oss. Men kom ikke og vas…vi var fullbefarne sjøfolk som kunne jobbene våre. Når disse guttene hadde vakt, så kunne andre sove trygt. Det virker som om folk blir voksen mye senere nå enn slik det var før i tiden Da var vi ”voksne” i 14-års alderen. Nå er de 30-40 år før man kan overlate dem til seg selv.

De minste her er ikke mannskap. Rederen spanderte billett og opphold til de gifte
mennenes koner og barn, slik at de kunne komme om bord og se hvordan Pappa
hadde det. Familiene var ofte med i en hel måned…

   Flere bilder.......                                                                  Her er vi på land i Melbourne - Australia.

Dette bildet vet jeg er tatt i 1968 – i Antwerpen. 
Min første tur med ”Katarina”.

       

Forbaska skjortevask - jeg vil hjem til mamma....               På min lugar - styrmann likte min country-musikk.

Vi drev mye idrett ombord i enkelte båter.....   En gang da vi lå på verksted i Palermo - Sicilia utfordret vi det lokale fotball-laget til noe vi kalte "trenings-kamp" for dem.  Italienerne er jo helt gal når det gjelder fotball  Det de ikke visste, var at vårt lag var i super-form.  Jeg var i mine unge dager en "habil" keeper, og sto i mål.  Vi slo dem med 2-0.  De skjøt og skjøt, men klarte ikke å få ballen i "nota".  Og våre spisser løp fra dem...( ! ) .  De hadde en kjempefin fotballstadion.  Da vi gikk i dusjen, så vi at italienerne hadde samlet seg sammen midt på banen, og holdt på å banke sin egen målmann.....   De var rasende - og veldig flau over at vi sjøfolk hadde slått dem, vi som ikke engang hadde trent..... (trodde de...)  Men det året fikk vår båt mest friidretts-poeng av alle båter i utenriks fart - uansett nasjon i hele verden.  Det var mye konkurranse mellom båtene på den tiden - tyskerne brukte å være best.......  men som sagt - ikke det året.

                               Telegrafisten i arbeid ....    ja det var et slitsomt yrke.....

                En gang vi passerte ekvator - med mange nye folk ombord
                som ikke hadde gjort dette før,  fikk vi besøk av Kong Neptun med følge.....

Ei av jentene nektet å la seg døpe, og måtte hentes med makt av Kong Neptuns soldater.

 
   Dåpen gikk sin gang - den ene etter den andre ble døpt.....noen måtte det brukes stygg vold mot, men som
    regel gikk dåpen rolig for seg.

      Og til slutt var kongen fornøyd, og ble takket av mannskapet. 

Ja, dette var noen bilder…. Som sagt så har jeg ikke så mange bilder. Noen flere har jeg vel, men foreløpig vet jeg ikke hvor de er. 

Jeg savner spesielt ett bilde, som jeg gjerne skulle ha vist. Det er bilde av ei jente fra Indonesia – fra en by i nærheten av Aache, dere vet der Sunamien rammet. Vi lastet tungolje her – jeg tror det var mens jeg var om bord i M/T ”Regina”. Oljen skulle ikke så langt – vi losset i Singapore, og gikk tilbake etter mer. På bildet er den del av verden som jeg forteller om….dere ser Singapore helt i enden av Malakka-stredet. Det var kjempefint der. 

Altså, den jenta kom og tigget penger hos oss. Mye penger….. Hun sa at hun samlet penger for å starte et barnehjem i Djakarta. Først trodde vi jo bare sånn passelig på det hun sa. Men på en tur senere – etter at vi begynte å bli kjent med folk – fikk vi høre at hun mente alvor. Hun hadde selv vokst opp som foreldreløs i Djakarta, kjente forholdene og hadde skaffet seg noe utdannelse som lærer. Vi hentet henne om bord, og fikk henne til å fortelle. Hun dro i land, og kom tilbake med beskrivelser, tegninger av huset, og planbeskrivelser av den aktivitet hun mente å gå i gang med.
Vi ble da enig om å hjelpe henne med å samle inn penger. Som kontaktperson hun skulle forholde seg til, fikk vi sjømanns-velferden til å stille. Da rederen hørte dette, sa han at dersom vi stolte på at dette var riktig, så ville han høre fra meg hvor meget hver enkelt om bord ga. Så ville han doble den summen som vi trakk av hyra, og betale alt til Velferden, som skulle bringe pengene til jenta. Det var jo flott, og vi kontaktet andre båter som lå der og hørte om de kunne sponse noe også. To tyske og tre engelske båter ga penger, og til sammen ble det ganske mye. Alle vi tenkte jo at det ikke var helt sikkert at hun snakket sant, men vi var også enig om at da var hun så flink til å lyve at hun fortjente pengene likevel. ….
Jeg har bilde av henne noen steder…skal sette det inn her senere hvis jeg finner det og får det scannet. ***********

Ja, som sagt, hun fikk mange penger – jeg husker ikke hvor mye – men jenta var kjempeglad. Hun sa hun hadde nok, og skulle reise til Djakarta straks. Jeg fikk i ettertid vite at det var slått opp i aviser i Indonesia om henne (og om oss). På båten fikk de tilsendt bilder av huset, bilder av barna som fikk bo der, og mye rart. Jeg var ikke om bord da, så jeg så ikke bildene.

Forresten, det var en underlig plass det der….. folk bodde ikke nede ved området der vi lastet. De bodde inne i bushen, nærmeste bygd var 3-4 km unna. Det gikk ikke noen ordentlig bilvei dit, og taxiene var sykler med sidevogn. Som dere så av bildene lenger framme, så var vi jo unge, og ganske spreke. Så når vi leide taxi, løftet vi sjåførene over i sidevogna og syklet om kapp inn til bebyggelsen. (Taxi-eieren fikk selvfølgelig betaling likevel…..) En gang kom jeg først frem, og en annen gang ble jeg sist. Da husker jeg at jeg fikk en forferdelig hundkjeft av taxi-sjåføren.

På den tiden var det ikke helt trygt for skipsfarten i området. I Malakkastredet var det banditter i hurtiggående fartøy – moderne sjørøvere. Vi ble aldri antastet av noen, heldigvis. 
En en annen gang – noe senere - gikk vi i fart mellom Persiagulfen og Japanske havner. Vietnamkrigen var ennå ikke slutt, og når båten gikk gjennom Sørkina-havet så fikk vi krigsrisikotillegg på hyra. Da tjente vi store penger – 200% tillegg !! 
Men vi syntes det var litt ekkelt. Jeg hadde jo radiokanal åpen, de amerikanske flyene snakket til oss over VHF. VHF er en kortdistanseradio som sender på svært høye frekvenser. (VHF=VeryHighFrequency.)

                                  Her er Nelly – hun var fra Talvik utenfor Alta. Bildene er tatt på min lugar.

    Og her er Inger – hun var fra Harstad. Anne var søring.

 klikk på pila tilbake (øverst på siden)... og les videre på bolk 2