SOLTUN - SIDEN ....... Meny til venstre nedover   
    Søk i våre sider:




Forsiden Kontaktside Nils Petter´s sjømannsliv De måtte rømme I Gestapo-avhør Brev fra Barnevernsnemnda Seterdriften i Apmelesj Sigrid sin slekt - fra ca. 1750 Jentoft sin slekt fra 1650 Jentoft fortsettes Helligskogen Se hva vi fant i potetåkeren







 
 
Forsiden > I Gestapo-avhør

I  GESTAPO-AVHØR  UNDER  KRIGEN

Sigrid Nilsen Soltun,  Josefine Salo  og  Eilif Knudsen.

Mamma og Josefine har fortalt dette til meg (Nils Petter ). Jeg har her gjenfortalt dette, og det er bestemt at historien ikke skal offentliggjøres i aviser, tidsskrifter og lignende.

Historien er kun skrevet for at deres barn, barnebarn…osv. skal kjenne til hva de opplevde. Gjengivelse av dette i aviser, bøker, tidsskrifter og lignende er derfor ikke tillatt.

Nils Petter Nilsen.

Under krigen ble en postkurer tatt av tyske grensevakter – Kureren var Aslak Båhl. Aslak ba tyskerne om lov til å gå bak en stein for å drite.  Derfra rømte han – over vidda og ned til Manndalen.  Postsekken ble igjen hos tyskerne.  Eilif Knudsen (Skibotn) bodde den gangen på Valsborg i Manndalen, og Aslak kom dit. Han kunne fortelle at i postsekken var det bl.a. brev til Eilif, Tante Josefine og til Mamma. Eilif dro straks ned til Storvoll og ga beskjed til Tante Josefine, som igjen dro til Øvermyra for å varsku mamma om det som hadde hendt.  Alle var selvfølgelig veldig redd. Pappa, Onkel Hans, og mange andre hadde jo rømt til Sverige, og de forsto jo at dette var post fra rømlingene. Historien om deres flukt har jeg skrevet om i en egen side her.
Etter noen dager kom lensmann Hans Larsen fra Lyngseidet for å innkalle de tre til Tromsø.

Han kom først til Øvermyra.  Mamma var ikke hjemme,  hun var på Samuelsberg og vasket rundt hos sin tante Marie (søster til Bestemor i Øvermyra). Mamma hadde ikke fortalt noe hjemme, så Bestemor ble veldig redd.  Lensmannen fortalte ikke hva det gjaldt, men overleverte bare brevet med innkallingen.
Tante Josefine var hjemme da lensmannen kom, og hun fikk beskjed om å møte i Tromsø på en bestemt dato. Lensmannen fortsatte så videre til Eilif på Valsborg med samme beskjed.  Alle tre skulle møte samtidig.

De tre avholdt så flere møter, hvor de avtalte hva de skulle si, slik at alle fortalte det samme under avhørene. Eilif organiserte det som skulle sies.  De visste jo ikke hvilke spørsmål som kom, men de hadde ”strategien” klar. Som kjent foregikk det jo litt av hvert i Manndalen under krigen – grenselosing,
Jan Baalsrud, osv….
Før de dro til Tromsø, leverte Mamma og Tante Josefine sine forlovelsesringer til Maia (Marie Eriksen ).
Hun tok ringene deres på sine fingre, og skulle bære dem.  Meningen var at dersom jentene ikke kom tilbake, og hvis Pappa og Onkel Hans kom hjem noen gang, så skulle Maia gi dem ringene. 
Det var usikre og vanskelige tider…..

Tante Josefine fortalte at de var veldig redd.  For å bruke hennes egen ord: 
”Vi hadde ikke mye høy i hattene…”.   Da tiden var inne, reiste de tre til Tromsø med lokalbåten, og møtte opp på den norske politistasjonen.  Men der var det ingen som visste noenting om at de skulle møte opp. Til slutt kom det en som sa at de var kommet feil, de skulle møte hos Gestapo. En av politimennene eskorterte dem så til ”Rødbanken”.  Politimannen virket litt nervøs, og spurte og grov om hva i all verden de tre hadde rotet seg opp i. Men de fortalte ingenting.

Hos Gestapo ble de anbrakt i et venterom.  Eilif ble hentet inn først. Mamma og  Tante Josefine ble sittende igjen, og de torde ikke en gang å snakke med hverandre. Eilif kom ikke tilbake til venterommet igjen.

Neste som ble innkalt var Tante Josefine.  Mamma ble sittende livredd tilbake alene. Da Tante Josefine kom inn i avhørs-rommet sa den norske tolken at  ”Bror din er gått til Sverige ”. Tante Josefine sa at det visste hun ikke noe om, bror hennes hadde reist på tysk-arbeid etter det hun var blitt fortalt.  Tyskeren sa da at de visste at det
var masse folk som hadde flyktet til Sverige fra bygda deres, og de ville ha navn på alle som var rømt,  og navn på de samene som fraktet post fra Sverige.  Bl.a. ville de vite om en som het
H. Olsen.  Tante Josefine sa at hun ikke kunne gi opplysninger om det navnet,  fordi det var mange
H. Olsen i Manndalen.  Så spurte de om hun kjente Toralf Iversen.  Hun sa at det ikke fantes noen med det navn i Manndalen. 
(Hun visste meget godt hvem de egentlig spurte etter - det var tante sitt søskenbarn i Olderdalen – Torlaf Iversen.)  
Videre kom det masse spørsmål, Tante Josefine husket ikke alt så godt, men hun måtte
stå oppreist hele tiden. Hun fikk ikke sitte selv om hun ble trøtt, og heller ikke støtte seg mot veggen. Til slutt sa tyskeren med kvass stemme at hun var nødt til å oppgi navn på rømlinger og navn på kurerer.  Hun ble så ført ned i kjelleren hvor hun skulle ha ”betenkningstid”.

Som tidligere nevnt, satt Mamma igjen alene da Tante Josefine ble ført bort. Etter en stund kom de og hentet henne også.  Hun fikk de samme – eller lignene spørsmål som Tante Josefine – om hvem som hadde rømt, og navn på de samene som opererte som kurerer.
De spurte til slutt om hun i det hele tatt kjente noen samer.
Hun sa at hun kun kjente ei halt kjerring som het Marit, og som bodde ved elva i Olderdalen.  Mamma fikk også spørsmål om Torlaf Iversen,  og hun sa hun ikke kjente noen med det navn.
Så spurte de om hun kjente en Hans Isaksen.  Hun sa at det gjorde hun, og at det var en gammel mann som nesten var hennes nærmeste nabo.  (Hun siktet til Hans Isaksen på Steinlien, men hun forsto godt at de egentlig spurte om mamma sitt søskenbarn,  Kristoffer-Isak sin sønn på Samuelsberg som het Hans.)

Plutselig spurte de om hun kjente en Jentoft Nilsen.  Hun svarte ja på dette, og sa at han bodde i samme bygd som hun.  Tyskeren sa da at ”Dere er vel mer enn bare gode venner?”  Dette svarte ikke Mamma på.  Tyskeren sa da at det i alle fall fremgikk slik av brevet som var beslaglagt. Mamma sa ingenting til dette.

 Så spurte de om Mamma hadde en bror som het Ole. Hun svarte at det hadde hun, og at hun ikke visste hvor han var. Han hadde reist på arbeid for to år siden,  og ingen hadde hørt noe fra ham siden.  Gestapomannen sa da at ”Dere må ha en underlig far, som ikke hadde meldt sønnen savnet når han hadde vært borte så lenge”. Da ble Mamma sint, og sa at det ikke var mulig for hennes far å gjøre det,  fordi han var død for 8 år siden. Tyskeren ble da helt rød og stygg i ansiktet, slo protokollen hardt i bordet så det smalt, og gikk ut.

Ei ung norsk jente som fungerte som sekretær sa da til Mamma at hun skulle bli med henne.
Da de gikk, stakk jenta et bilde av Pappa i handa hennes.  Mamma var selvfølgelig redd, og sa at hun ikke ville ha det.  Da sa jenta at ”Ta bildet, det tilhører deg!”.  Mamma tok  da bildet og skjulte det i hånden.  Jenta geleidet så Mamma ut på trappa.  Hun stoppet der, i håp om at Tante Josefine også skulle komme ut.

Tante Josefine ble, som tidligere nevnt, ført ned i kjelleren og låst inn i en celle.  Der var en brisk, og et bord med en brukt tallerken og en gaffel på.  Hun tenkte på at det kanskje var en som hadde spist sitt siste måltid der nylig.  Hun sa at hun satte seg på brisken, og at ”tankene sto helt stille”.  Oppe på veggen var et lite vindu, og hun kunne se tårnet til kirka gjennom vinduet.  Mens hun satt der, hørte hun plutselig at Eilif Knudsen sang i en celle lenger borte. (Hun kjente stemmen hans.)  Hun husker ennå at han sang:

" Bare så synd at Amerika skal ligge så langt her ifra”.  Tante ble jo litt glad, men samtidig ble hun redd.  Hun prøvde å synge tilbake., men klarte det ikke.  Under her følger teksten - jeg fant den i boka "Krisemat og Erstatningsvare" - fortellinger samlet og redigert av Nils Harald Moe.
Ei som heter Ellen - fra Tromsø - forteller hvordan hun opplevde krigen. Hun hørte sangen, og skrev den ned da hun var 11 år.


Kom kjære venner så skal vi dra
alle en tur til Amerika.
Bort fra de tomme gryter
dit hvor ingen syter.
Refreng:
"Over der er det nydelig,
ja over der er det frydelig.
Bare så synd at Amerika
skal ligge så langt herifra."

Der får vi kjøttmat til alle mål,
ost og bananer, og fårikål.
Tobakk i esker og bokser,
der er det ingen som jukser.
Refr:

Helstekte griser i lufta flyr,
skinke, koteletter og ribbe byr.
Og på mark og enger
vokser det papirpenger.
Refr:

Silke og pelsverk og fine klær,
vokser i mengder som blad på trær.
På trærne vokser det godter
og kaffe i blomsterpotter.
Refr:

Husene vokser i himmelen inn,
belysningen øverst er stjerneskinn.
Månen subber i mønet
det er ingen skrøne.
Refr:

Byer så store som hele land,
whiskey og selters istedefor vann.
Tusen fonteners visling
der det er ingen Qisling.
Refr:

Tante sier at etter oppholdet i Gestapos kjeller fikk hun litt klaustrofobi.  Hun våger ikke å låse døra hvis hun må på toalettet på fremmede steder.

Etter en stund kom en mann og hentet henne opp til nye avhør igjen. Hun ble truet med at hvis hun ikke sa noe, så måtte hun sitte et halvt år i fengselet. Hun sa da bare :
”Ja, arrester !”  Da var hun egentlig helt likegyldig med hva som skulle hende.
Men det som da skjedde var at sekretæren tok felleskofferten til Mamma og Tante Josefine  i handa,
gikk mot døra, og geleidet Tante Josefine ut på trappa der Mamma sto og ventet. De to ble enig om å stå der og vente og se om kanskje Eilif også kom.

Mens de sto der og ventet, kikket en tysker ut av ei luke i døra og sa ”Raus”.  Men de gikk ikke likevel. 
De ventet på Eilif, og til slutt kom han.  Mamma viste da til Eilif det
bildet hun hadde fått, og hun sier at hun aldri hadde hørt Eilif banne så stygt som da han fikk se bildet.  Han var nok redd for at tyskerne hadde baktanker med å gi fra seg bildet.
Men det som var tilfelle, var at bildet ble smuglet til Mamma av den jenta som var sekretær. 
Mamma sier at hun hørte etterpå at jenta var fra Hammerfest, og at hun begikk selvmord ved å hoppe ut av vinduet fra 3. etasje i ”rød-banken” to uker etter at de hadde vært der, men hun vet ikke om dette er sant.

Hjemreisa var
heller ikke så liketil.  De tre måtte til politimesteren for å få et kort som viste at de hadde tillatelse til å reise med lokalbåten fra Tromsø til Manndalen.

Til sist må nevnes at alle tre brev var skrevet av Pappa (Jentoft Nilsen), som da var innrullert i Polititroppene.  (15.000 mann kom inn i Norge på Finnmarksvidda samtidig som russerne inntok Kirkenes. Men dette er en annen historie, som er grundig beskrevet i boka ”Polititroppene i Sverige”.

Det hører også med til historien at Einar Eriksen Moen reiste fra Manndalen til Lyngseidet og
syklet til Tromsø for å forsøke å befri de tre.  Han var kamerat med en norsk politimann, og skulle be om hjelp fra ham.  Men da han kom til Tromsø, viste det seg at kameraten var reist på ferie – han fant bare mora hjemme.  Så Einar måtte returnere med uforrettet sak.