Helligskogen - Fjellstue og trafikk-knutepunkt

Dette er historien om Helligskogen Fjellstue. Da fjellstua ble grunnlagt i 1846 het stedet Pyhaouta.

Stedet hører liksom til i en tid som ikke lenger er, men historien sitter ennå i veggene .   Det finnes mye stoff fra stedet, mer enn det man får plass til her.     Historien er derfor begrenset til å omtale de oppsitterne som har hatt sitt liv og virke i Helligskogen.    De gamle bildene er innkjøpt fra  Nord-Troms Museum, og er beregnet som illustrasjon til fortellingen.   Til slutt i fortellingen er oppgitt de kilder som er brukt,  samt data som er registrert fra folketellinger for årene 1860 til 1910.
Tre mil fra E6, oppe i Skibotndalen ligger Helligskogen. En gang i tiden et trafikk- knutepunkt på Nordkalotten. Fjellstue hvor de reisende kunne få seg et måltid mat, losji, etterlengtet hvil og krefter til en ny reisedag.  Folk som stopper her blir minnet om at tida og verden er i ferd med å dra forbi Helligskogen. Stedet hører liksom til i en tid som ikke lenger er. En tid med fotgjengere, hester, sleder og eventyrfortellere. En finsk og samisk kulturverden som den nye tida forlengst har kjørt i senk.

       

De røde bygningene, med et umiskjennelig preg av en annen tid, sirlig plassert utover en liten voll, omkranset av bergknauser til vern mot vær og vind, utgjør et lite kulturlandskap vi har så altfor få av.

 
PYHAOUTA

I følge tradisjonen er tømmeret til den første fjellstua hogget på stedet. Den var bygget av meget grovt tømmer.Dette gir oss en pekepinn om at her må ha vært en furulund.  Folk må ha funnet det merkverdig, nærmest som en gudegave, at man så høyt til fjells kunne finne en klynge grove furutrær, og gitt det navnet "Den hellige skogen". Det er sannsynlig at furulunden sto på den nåværende vollen.Den ligger lunt til mellom fjellknausene, noe som er en del av forklaringa på at furutrær kunne vokse  så høyt til fjells.  Da stedet ble grunnlagt i 1846 het det Pyhaouta.  Det var ved kongelig resolusjon at fjellstua ble bygget.  Johan Erik Nilsen ble antatt som oppsitter.Av den første avtalen med staten går det imidlertid fram at Johan Erik først og fremst er å betrakte som nybygger.  Den eneste plikt han har overfor de reisende er å skaffe varmt værelse og liggeunderlag.

Ordet fjellstue er overhodet ikke nevnt i avtalen. Staten har bygget bygningene, vedlikehold og drift tilligger brukeren.  Johan Erik er født i Torneå og er kommet til Norge som 10-åring.

 
Foto fra Pyhaouta, tatt i 1890.  Til høyre på bildet står Johan Erik Nilsen og Ellen Thomasdtr. Nilsen.

Det er ingen reaksjoner på at oppsitteren er av ren finsk avstamming. Amtmannen bruker selv det finske navnet Pyhaouta i kontrakten. Det navnet får stedet beholde i alle offentlige sammenhenger i de første 54 år av sin virksomhet.

I år 1900 fikk vi en bestemmelse om at alle fjellstuene i landet skal ha norske navn. Pyhaouta ble oversatt til Helligskogen, et navn stedet har båret siden. I 1915 fikk alle samiske fjellstuer sine orginale navn tilbake. Dette gjaldt imidlertid ikke de finske, og heller ikke Helligskogen.  

KAMPEN MOT DET FINSKE.

For Johan Erik oppe i Helligskogen fikk navneskiftet neppe noen betydning. Han undertegnet sine dokumenter med påholden penn, hvilket betød at han ikke behersket lese- og skrivekunsten. Da han forlot denne verden i 1911 hadde han neppe registrert at herrene i Tromsø og Kristiania hadde skiftet navn på stedet. Han levde trolig samme liv som tidligere i sitt Pyhaouta, med sitt finske språk, bak steingjerdene som han og familien allerede hadde bygget på i 65 år. Han var trolig lykkelig uvitende om at myndighetene var begynt å se med misbilligelse på at det satt en finsk familie som oppsittere på Helligskogen.

Trafikken gikk fram og tilbake over grensen slik den alltid har gjort. Sønnen, Johannes Høeg, som overtok drifta etter faren i 1911, skulle imidlertid få merke at myndighetene nå ville ha nordmenn bosatt i Helligskogen. Hans far hadde vært fjellstueoppsitter i det svensk – norske tvillingriket. Dette var nå oppløyst. Han befant seg nå i en norsk stat som framfor alt ønsket nordmenn i offentlige stillinger.

Helt til slutt her kan dere se data fra Registreringssentral for historiske data Universitetet i Tromsø. Her ser dere giftemålsregistrering for Johan Erik Nilsen og Ellen Margrethe Thomasdtr.De giftet seg i 1860. I vielses-dokumentet fremgår det at Johan Erik bodde på Nordnes, og kona Ellen kom fra Skibotn. I tillegg kan dere se Folketelling fra 1865, 1875, 1900 og fra 1910.

Ved folketellinga i 1865 bodde de i Helligskogen. Merk dere at Johan Erik her har oppgitt sitt fødested til å være Lyngen! Johannes (Høeg) ble født i 1869 og er da med i folketellinga for 1875. Men nå bor familien på Olderelv i Skibotn. Johan Erik har nå oppgitt sitt fødested som Haparanda. Ved folketellinga i 1900 bor de igjen på Helligskogen, og her har Johan Erik nå oppgitt fødested Sverige. Det er først i 1910 at han har opgitt at han er født i Finland !

Så lenge gamle amtmann Boye Strøm satt i sitt embete satt Høeg trygt på Helligskogen. Allerede i 1916 skjer det imidlertid noe. Den nye amtmannen, Klaus Hoel, ønsker å endre kontrakten for Helligskogen.

Han foreslår bl.a. følgende endringer: Oppsitteren har bare lov å benytte to rom selv. Oppsitteren må yte offentlige tjenestemenn på tjenestereiser gratis hus i ubegrenset tid. Det offentlige skal ha rett til å leie bort grunn av fjellstuas område. Med en del endringer blir så Høeg nødt til å godta en ny kontrakt i 1917 hvor hans stilling som bruker er vesentlig svekket. Fra nå av er han en statlig fjellstuemann underlagt landbruks-departementet i ett og alt, i motsetning til hans far som hadde vært nybygger med avtale om å huse reisende.



Foto fra 1922.  Trolig er Johannes Høegh midt på bildet  -  mellom damene og hesten som står
vendt mot fotografen.

Det er også andre forhold oppe på Helligskogen som myndighetene misliker. Det foregår handel over grensen året rundt. En gammel handel mellom handelsmenn i Skibotn og befolkninga i den øvre delen av Tornedalen. Denne ønsker Norge i første omgang å tollbelegge, senere å få stanset helt. Det blir opprettet tollvakt på Helligskogen, for å få stanset det man oppfatter som smugling over Helligskogen.

I 1917 blir familien Høeg mistenkt for å stå i ledtog med «smuglerne». Det blir uttrykt ønske om at han bør sies opp. Lensmann P. Rivertz går imidlertid god for fjellstuemannen: «det går formentlig ikke an at fjerne han og sette ham og hans familie på bar bakke uten at det er bragt fuldt på det rene, at han har gjort seg skyldig i det anmeldte forhold».

Selv om det ikke blir bevist at Høeg har hatt noe med smugling å gjøre, kom mistanken til å hvile på ham resten av livet. Ved hver eneste søknad om lønnsforhøyelse ble den trukket fram av departementet. Skogforvalteren skrev til departementet som følger i 1923: ” Så vidt jeg kjenner til befatter han seg ikke med smugling. Smugling kan gå lett nok for seg uten Høegs hjelp.”

Og da Høeg søkte om pensjon i 1946 nevnes det at forholdet mellom toller og fjellstuemann «førte til visse friksjoner». På kravet om å få Høeg fjernet reagerte daværende justisminister Otto Blehr med å be politiet om å undersøke Høegs statsborgerlige stilling. Statsborgerskapsloven i Norge fra 1888 og praktiseringen av den hadde ført til at en rekke kvener i landet var uten statsborgerskap.

De kunne være født her til lands, gått på norsk skole og dels avlagt verneplikt. Ofte var de selv uvitende om at de ikke hadde statsborgerlige rettigheter. Disse kunne i prinsippet utvises fra landet. Det er sannsynlig en slik reaksjonsmåte som er bakgrunn for justisministerens anmodning.

Høeg kunne imidlertid i politiforhør opplyse at hans far var kommet til Norge fra Tornio som 10-åring og at hans mor var av sjøsameslekt. Det het derfor senere at: »Oppsitteren er av blandet herkomst».I forbindelse med pensjonssøknaden i 1946 ble det anført: »Høeg og hans kone var lapper.»Siden de statsborgerlige forhold var i orden, kunne departementet ikke aksjonere på det grunnlag.

Saka endte derfor med at Justisdepartementet 9. august 1919 tilskrev landbruksdepartementet og ga uttrykk for at man ønsket oppsittere av norsk herkomst, og ba seg forelagt ansettelse av nye oppsittere.

Bilde tatt i 1918 fra Helligskogen.   Dette må være varer under frakt i "bolags-tiden".  Reidun Mellem har skrevet
ei bok som beskriver hendelsene da England sendte skip med krigsmateriell til Skibotn. Varene ble fraktet derfra
med hester - opp Skibotndalen til Helligskogen.  Og videre derfra gjennom Finland, hvor målet var å nå fram til
fronten for å hjelpe Rusland. Dere kan også lese mer om dette på internett:
www. trestammersmote.no/les mer.asp?id=230
Et lite utdrag fra nettsiden:  Fra Skibotn ble varene fraktet til Helligskogen, der man overnattet. Neste etappe
var til Kilpisjervi.  Her ble det ført opp staller av teltduk og finèr for 200 hester. Så kjørte man til Liito, derfra
til Kelottijervi og så til den største lagerplassen, Palojoensuu. De neste lagerplassene var Muonio, Tapojervi,
Sieppijervi, Pello, og Kaulinranta.   Til slutt var man ved jernbanestasjonen i Karungi, hvor varene ble sendt over til Sovjetunionen med tog.

Etter at livet på Helligskogen har gått videre gjennom hele 20-tallet med statlig vrangvilje rettet mot oppsitterfamilien og avslag på alle søknader om lønnsforhøyelse, byr 30- årene på nye prøvelser for familien oppe i fjellet. Det går en ” hetsbølge”, rettet mot minoriteter over store deler av Europa. Tyskland fører an, hvor man fra 1933 begynner med internering av jøder og sigøynere. Her til lands gir det seg utslag i et hetsbølge mot samer og kvener. Høsten 1935 reiste journalist Arthur Ratche rundt i distriktet og sendte reisebrev til Morgenbladet i en serie han kalte: ”Finske strømninger på norsk side av grensen.” Artikkelen hadde brodd mot kvenene og inneholdt en rekke hårreisende beskyldninger mot de finsktalende nordmenn. Vil man følge tankegangen til Ratche og hans meningsfeller fullt ut var kvenene minst like farlige for Norge som jødene var for Tyskland. Ratche besøkte også Helligskogen. Han syntes ikke det var en fordel at«finsk var dagligspråk på en av Statens Fjellstuer». Hans artikler er klippet ut av statsadministrasjonen.  De ligger bl.a. i arkivet om Helligskogen fjellstue.

Det var imidlertid ikke slik at alle så det som en fare at det fantes nordmenn som brukte finsk til daglig. Distriktstollinspektør Johnsen så det ikke slik. Han besøkte Helligskogen samme år som Ratche i anledning at det skulle bygges ny tollstasjon der. Han fant at oppsittersønnen, Magnus Høeg «ga uttrykk for å være en grei, opvakt og ordentlig ungdom». Han ville derfor anbefale ham som tollassistent. Dessuten kunne han finsk, noe som ville være en fordel i forbindelse med jobben.

Magnus Høeg ble ikke ansatt som tollassistent. I stedet kom en tollbetjent Orvung.Hvilke oppgaver Orvung hadde på Helligskogen får vi et inntrykk av i et intervju med Høegs datter tatt mange år etter krigen:
”Orvung var en vanskelig kar. Han var til stadighet inne på fjellstua hos oss for å kontrollere at ingen skrev et eneste ord på finsk i gjesteboka. Og fant han en hilsen på finsk der så var han rasende, og skjelte ut pappa. Det var jo vanskelig for oss å kontrollere hva gjestene skrev i gjesteboka.Det var mest små hilsener og takk for oppholdet. Og da brukte de det språket de snakket til vanlig.Og når Beck sine kara kom, da skulle du sett han!Endevendte alle lassan og gjennomgikk hver eneste liten eske de måtte ha med seg. Og de fikk ikke veksle et ord seg imellom på finsk mens de var inne på tollstasjonen”.

Den Beck som nevnes i intervjuet er kjøpmann Johan Beck i Skibotn. Hans firma drev i mellomkrigstida og i årene etter krigen en omfattende grensehandel. Etter den tids målestokk var det et stort firma med mange ansatte. I en tid hvor regjeringa var opptatt av at det skulle være minst mulig kontakt med Finland var det rimelig at myndighetene mislikte denne trafikken. Firmaet ga imidlertid levebrød til mange i Skibotn.Det var derfor ikke så enkelt å få stanset handelen. Myndighetene vedtok et forbud mot hestekjøring over grensen, men forbudet ble dels trosset, dels omgått. Innbyggerne i Skibotn hadde også en gammel rett til tollfri grensehandel. Denne ble opphevet i 1939. Beck var finskspråklig og medlem av kommunestyret.Han var dessuten skrivefør og en dyktig debattant. Da Ratche kom med sine artikler hadde han uredd tatt til motmæle og forsvart de finskspråklige. Dette hadde neppe øket hans popularitet i norske kretser, herunder tollerne på Helligskogen som Beck åpent imøtegikk i avisa i åra før krigen.

Det ser ut til at myndighetene tilsidesatte fjellstuefamilien direkte etter 1935. I forbindelse med den nye tollstasjonen bygde fjellstuevesenet 5 nye utleierom på Helligskogen. Fjellstuemannen fikk imidlertid ikke disponere og leie ut de nye rommene, det var den nye tollerfamilien som skulle gjøre det!

I 1940 kom de verdenspolitiske begivenheter til å virke inn på spillet rundt Helligskogen. Norge fikk en ny regjering, den såkalte Quisling- regjeringa, som støtter seg på tysk militærmakt. Den nye regjeringa var mer fylt av norsk nasjonalisme og ideer om germanernes storhet enn noen tidligere regjering i Norge.

Ikke for det, det hadde i hele førkrigstida vært et ganske vanlig syn i det politiske miljøet i Norge at nordmennene er germanere og dermed bedre enn kvener og samer, som ble regnet til den mongolske rasen - av norsk raseteoretikere. Denne rasetenkinga fant man ikke bare i Nasjonal Samling, den var framtredende hos enkelte andre politikere også.

I oppslagsverket Norges land og folk av A. Helland heter det bl.a. at nordmennene eier den germanske rases beste egenskaper, mens kvener og samer er belemret med så mange dårlige egenskaper at de knapt nok har «livets rett». Da Troms fylkesutvalg i 1925 drøftet den økonomiske utviklinga i Troms, mente man at utviklinga ble hemmet av at: «Ikke hele befolkningen alltid er som den burde være. Det er særlig den med mongolsk isett som ikke er så energisk som ønskelig er.»

Den nye Quisling- regjeringa var ikke bare mer nasjonalistisk enn tidligere regjeringer, den var også villig til å bruke hardere virkemidler i den nasjonale streben. I 1941 kunne fylkesmann Gabrielsen meddele Johannes Høeg at han var oppsagt og måtte flytte fra Helligskogen.

Med Beck og hans folk gikk det enda verre. Orvung hadde fått mistanke om at Becks folk ikke bare drev varetransport over Finskegrensa. De gjorde seg avstikkere til Sverige, og hadde kontakt med norske flyktninger og motstandsfolk der.  Asle Hansen, Skibotn som arbeidet hos Beck på den tiden har fortalt følgende:

” Dengang var det bare bilveg opp til Galgo. Vi førte varer med bil dit og kjørte videre med hest. Vi pleide å levere varer på alle gårdene på finsk side slik vi alltid hadde gjort, og inn i mellom stakk vi over til Sverige for å holde kontakt med kundene der også. Det var meget farlig, så turene dit måtte skje i det skjulte.

Fra Sverige pleide vi å ta med oss post. Det var brev hjem fra norske flyktninger. Vi bragte brevene til Tromsø. Derfra ble de sendt videre.

En kveld vi lastet om varer ved Galgo kom Orvung overraskende på oss. Med seg hadde han tyskerne.Beck forsøkte å gjømme postsekken i snøen, men den ble funnet, og spillet var tapt. Anton Sommerseth og jeg selv fikk et opphold i Krøkebærsletta fangeleir, Rasmus Grape var på Møllergata 19, mens Beck selv ble sendt til Sachenhausen i Tyskland. Der hadde han det forferdelig. Da Folke Bernadotte reddet ham ut fra Tyskland vårdagene 1944, var han så svak at han ikke lenger klarte å stå på beina. Han som var en stor mann og hadde veid godt over 100 kg da han ble sendt til Tyskland, veide bare 52 kg da han ble reddet.” 

HØEG TAR OPP KAMPEN.

Høeg mottok oppsigelsen vårdagene 1941. Den har utvilsomt virket sterkt på ham, slekta hadde jo drevet gården i nær 100 år. Først like innunder jul får han samlet seg til et svar.

Den 16.12.1941 skriver han til departementet som følger: 

 Helligskogen fjellstue, Skibotn den 16/12-41

Til Statens Hotellinspeksjon,

Sjøfartsdepartementet,

OSLO 

Søknad om et års utsettelse ad. fratreden som fjellstuemann

Idet jeg viser til Departementets skriv av 19/4 1941 om at jeg blir å fratrede stillinga som fjellstuemann ved Helligskogen Fjellstue pr 1.juli 1942, tillater jeg meg under henvisning til ovenstående, å søke det ærede Departementet om 1 års utsettelse, således at jeg blir å fratre

pr. 1. juli 1943. Jeg vil med en gang slå fast at blir jeg å fratre pr. 1. juli 1942, så vil det medføre store vanskeligheter for familien på alle områder, vanskeligheter som umulig lar seg overvinnes.

Jeg har, som Dem kanskje bekjent, bodd på Helligskogen hele mitt liv, og her har jeg brukt op hele min ungdoms- og manndoms kraft, ja så og si min alderdom og. Det har vært langt fra noen lett jobb å dyrke opp jorda rundt fjellstua. Jordsmonnet er skrint og består vesentlig av stein. Det viser tydelig de store steinhauger som er murt opp langs gjerdet, som begrenser innmarka. All oppdyrka jord er gjort av meg og sønnene mine. Slikt arbeid i det lange løp tar på helsa, og når en dertil har vært nødt å utføre meget annet krevende arbeide. Jeg vil med en gang få opplyse at forholdene for 20 år siden er ikke som nå, hva skal vi da si for 4o år da, de tåler ikke sammenligning. - Besetninga har til vanligvis vært 1 hest 2-3 kuer og noen sauer. Å skaffe vinterfor til denne besetning er slitende arbeide, da utslåttene (skogslåttene) også er svært dårlig og transporten lang og til dels vanskelig.

Men jeg har følt det som min plikt å holde denne besetning, da melk jo er viktig og nødvendig næringsmiddel på fjellstuer. Jeg er blitt nødt til å produsere det selv dersom jeg i det hele tatt hadde tenkt å få i noe, da tilførsler fra andre steder er helt utelukket.

Jeg er blitt oppsagt fra dette sted hvor jeg har ødslet mine krefter, og må nå i alderdommens grå år forsøke å skaffe meg nytt hjem et aller annet sted innen så kort tid. Det vil føre til økonomisk ruin, og dertil er vanskelighetene med å oppføre nytt bygg nå så store at det lar seg neppe gjøre til sommeren, eg har derfor med dette tillatt meg å søke det ærede departementet om 1 års utsettelse, da dette er av den største betydning og en tvingende nødvendighet for meg og mine, samstundes som departementet vil vise en ære for en mann som har vært i statens tjeneste i over 40 år og under høyst skiftende forhold. Jeg håper på det beste fra Deres side. 

Ærbødigst

Johannes Høeg. Sign

-fjellstuemann- 

Selv om Høeg ikke fikk medhold i søknaden om utsettelse, unngikk han likevel utkastelse. For da departementet lyste ut stillinga på fjellstua, fikk man ingen søkere. Høeg ble derfor boende på Helligskogen fram til evakueringa i 1944.

Da folk kom tilbake fra evakueringa våren 1945, fattet Høeg nytt mot. Tyskland hadde tapt krigen, og Norge hadde fått ny regjering ledet av Einar Gerhardsen. Han sendte i vei en søknad om å få flytte tilbake til Helligskogen. Som støtte for søknaden la han ved en anbefaling fra stortingsmann Aldor Ingebrigtsen. Departementet stod imidlertid på sitt. Høeg er oppsagt og kan ikke få flytte tilbake.

Stillingen som fjellstuemann ble å lyse ut. Ved utlysninga søkte sønnen, Magnus Høeg, han også med vedlagt anbefaling fra Aldor Ingebrigtsen. Magnus Høeg, som tidligere hadde søkt stilling som toller på Helligskogen, fikk heller ikke stillinga som fjellstuemann etter faren.

Stortingsmann Aldor Ingebrigtsen fant øyensynlig dette besynderlig og tok personlig saka opp med turistdirektør Esmark. Magnus Høeg hadde jo lang praksis fra Helligskogen fjellstue, men fikk ikke stillingen. Svaret fra Esmark gir ikke noen forklaring på avgjørelsen, bortsett fra at han antyder at det er lagt vekt på at kona til den tilsatte har erfaring fra pensjonatdrift. Familien Høegs saga på Helligskogen var etter dette definitivt ute. Drifta ble overtatt i 1946 av familien Kristiansen, som drev stedet fram til 1959. Richard Kristiansen og hans kone kom heller ikke heldig ut av de krav som Staten stilte til fjellstue-oppsitterne. Staten ville nå først og fremst ha et turist-anlegg. Massemedia skrev om fjellstuen, og Helligskogen var blitt et ”allemanns-anliggende” på grunn av veien som var bygd fra fjorden og inn i Finland.

Kristiansen hadde også vanskeligheter som oppsitter med turister, tollere, militæret og offentlige myndigheter. Fjellstua kunne ikke drives slik som den var i gamle dager. Det finnes et utall av rapporter som beskriver uoverensstemmelser.

I kontrakten som ble inngått – mellom Det Kgl. Samferdselsdepartement og Kristiansen - gjeldendefra 1. juli 1946 står det bl.a. :

"De reisendes godtgjørelse for opphold og matservering – etter fastsatte fjellstue-takster - tilfaller oppsitteren. Men de reisende har, om de ønsker det, rett til å stelle sin egen mat. Oppsitteren plikter da å gå dem i hånde ved bl.a. å sørge for at det er tilstrekkelig med vann og ved i huset. Oppsitteren er også pålagt å overta rikstelefon-hold og andre gjøremål pålagt av det offentlige.

Oppsitteren har bruksrett til fjellstuens gårdsbruk. Han har jakt- og fiskerett og rett til å ta ved til eget bruk etter utvisning av skogsforvalteren. I den nye fjellstue-bygning disponeres inntil videre første etasje og kjelleren av Tollvesenet. Hele annen etasje i den nye fjellstue-bygningen monteres av Staten som gjesteavdeling med 4 soverom, og et rom som kjøkken og spiserom for gjester. Tilsyn, utleie og renhold av annen etasje og trapp, utføres av oppsitteren. Oppsitteren plikter også å gjerde inn fjellstuens dyrkede mark. Oppsitteren har å påse at de reisende viser sømmelig opptreden, og at det alltid er god orden og ro på fjellstuen."

Familien Kristiansen var oppsittere på Helligskogen til i 1959.

Etter dette ble det besluttet at fjellstue-driften skulle opphøre. Det kom derfor ingen nye oppsittere til Helligskogen. 

Norske Ungdomsherberger (NUH) opprettholdt drift om somrene fram til slutten av 70-årene.

Etter det ble bygningene leid ut til interesserte, som drev servering og overnatting der om somrene,i regi av Norske Ungdomsherberger.

I 1988 overtok Guri og Jon Bertinussen fra Tromsø drifta. De markedsførte sin virksomhet under logoen til Norske Vandrerhjem, men drev utleie mest i helgene og om sommeren. Bertinussen kjøpte senere også bygningene av Staten.

Vinteren 2012 kjøpte Kari og Steinar Overelv Helligskogen Fjellstue. De solgte sitt hus i Tromsø, - bosatte seg i Helligskogen med tre barn, og vil forsøke å utvikle drifta der slik at de kan leve av det.

De skal forsøke å holde det gamle i hevd - så langt det lar seg gjøre, men de må selvfølgelig ta hensyn til at tiden har forandret seg, og tilpasse drifta etter nåtidens krav til komfort og service.

_________________________________________________________________________________

KILDER:

Theisen, Hans Petter: Fjellstueoppsitternes rolle i norsk grense og minoritetspolitikk i Nord-Troms perioden 1860-1960.
Eriksen /Niemi: Den finske fare.
Paulaharju, Samuli: Ruijan Suomalaisia.
Ratche, Arthur: Finsk fare for Finmark.
Turja, Ilmari: Ruijan ranta ja Ruijan merta.
Registreringssentral for historiske data Universitetet i Tromsø
«Menneske og miljø i Nord-Troms»Årboka 1989
Nord-Troms Museum
Bjørnar Seppola
Britt Dalheim Hjeltnes
Nils Petter Nilsen

Vielse: